Badeand

Tekst og foto Journalist NRK: Ninnie Therese Rogne Nilsen

Lars Rasmussen kommer kjørende bortover gangveien mot hovedinngangen til Kilden kjøpesenter på Hillevåg. Han er lett å kjenne igjen, med blå termodress som matcher rullestolen, en godt brukt, strikket topplue og den store, langhårede hannschæferen gående litt bak seg i et tau.

«Ligg her du, Kompis!» sier han blidt, og hunden gjør pent som den får beskjed om. Kompis er med overalt – de to er uatskillelige. Inne på senteret er det høyt tempo, det er starten av desember, og kundene springer raskt mellom butikkene slik det ofte er før jul. Det gjør ikke Lars. Det går sent, og blikket er konsentrert. Det ser ut som om det smerter han å gå, og han må bruke all sin konsentrasjon på hvert eneste steg.

«Jeg skal finne en handlevogn og støtte meg i» sier Lars, og går med vante, men stive skritt mot baksiden av heisen. Hadde det vært dobbelt så langt til kafeen i tredje etasje, selv med heis, hadde han måttet sette seg ned for å la bena hvile.

Han drar av seg lua og åpner termodressen litt i det han setter seg ned innerst i lokalet. Han har brunt, rufsete hår, rette tenner og et stødig blikk. Når en kommer nærmere Lars ser han yngre ut enn ved første øyekast. Kanskje er det noe med entusiasmen og iveren, eller den utadvendte holdningen. Noe bringer frem den dresskledde forretningsmannen fra det tilsynelatende grove ytret. Mannen med stå på-vilje og eventyrlyst. Mannen som levde livet frem til hjerneslaget endret alt.

En helt plutselig endring

Lars har alltid likt utfordringer. Alltid tatt dem på strak arm. Gründeren i ham slo til allerede i starten av tjueårene, da han startet sitt eget trykkeri hjemme i hovedstaden. Fra å starte på bar bakke fikk han flere ansatte, store lokaler over flere etasjer og god omtale i lokalavisa. 17 år senere startet han også reklamebyrå på Aker Brygge.

«Der gikk det samme veien, veldig bratt oppover!» forteller Lars. Bare at firmaet hadde adresse på Aker Brygge var et trekkplaster for kundene. «I den perioden levde jeg livet. Det var 150 meter fra jobben og hjem, og masse utesteder imellom, og jeg kjente stort sett alle sammen. Vi tjente en million den ene uka, og tapte den uka etter. Det var gøy der og da, men i dag er den tiden helt vill å tenke tilbake på», sier han, med blikket festet på minnene og et lurt smil.

I 2007 traff han kvinnen som brakte ham til Stavanger. De møttes i midten, på hytten hennes på Sørlandet. Lars, som alltid har likt å arbeide med hendene, var gjerne med på å beise og pusse opp. Det ble det mer av da de sammen kjøpte hus på Tjensvoll noen år senere. Han fikk jobb på Kai Hansen Trykkeri på Forus, og brukte fritiden på maling og snekring i det nye hjemmet. De var sikre på at de skulle bli gamle sammen. Hverdagen var stort sett som den skulle være.

Likevel var det nettopp på en helt vanlig hverdag i 2015 at det hele skulle endre seg. Lars hadde vært på jobb fra tidlig om morgenen, men måtte gjøre litt ekstra arbeid på hjemmekontoret i andre etasje. Kjæresten satt nede og så på TV.

«Jeg hadde sittet med det ene benet på tvers, og var helt nummen i foten da jeg reiste meg. Jeg tenkte den bare hadde stivnet litt» forteller Lars. Den følelsen som vanligvis forsvinner raskt, ble værende. Han støttet seg i rekkverket på vei ned trappen, og følte seg litt uvel, men slo seg til ro med at det hele skyldtes en lang arbeidsdag. Han sa godnatt til kjæresten og la seg tidlig, og hun lot ham sove. Alarmen klokken 06:00 var allerede satt på vekkerklokken.

«Jeg klarte ikke å slå den av da jeg våknet. Jeg var lammet i armen, den bare lå der. Først skjønte jeg ingenting. Så innså jeg at noe var alvorlig galt», forteller Lars.

Det er tiden som teller

Soffien Chadli Ajmi, lege ved nevrologisk avdeling på Stavanger Universitetssykehus, forklarer at et hjerneslag er en betegnelse på enten en blødning eller en blodpropp i hjernen. Slaget lammer de funksjonene som hjernen har i det området proppen eller blødningen sitter, og det haster med å komme til behandling når symptomene oppstår. Hvis det tar lang tid, eller behandlingen ikke er vellykket, kan man få permanente skader som man må leve med i etterkant.

«Et hjerneslag inntreffer i løpet av sekunder. I akuttfasen kan vi ofte reversere symptomene. Vi bruker i gjennomsnitt 13 minutter fra pasienten kommer inn døren, til riktig behandling er iverksatt», sier Ajmi. Det tas bilder av hodet for å fastslå hva slaget skyldes – er det en blodpropp gis blodfortynnende som løser den opp, er det en blødning passer de på blodtrykket og gir medisiner som begrenser den. De som får hjerneslag i løpet av natten er mer utsatt. Det er som regel smertefritt, så de våkner oftest ikke av det, men våkner med symptomene. Behandlingen som kreves i slike tilfeller er mer avansert, men på grunn av at det har gått lenger tid er prognosen dårligere.

«Hvis jeg bare hadde tolket symptomene riktig på kvelden og kommet raskt til sykehuset hadde sannsynligvis utfallet vært noe helt annet», sier Lars tankefullt. I etterkant av slaget har han fått nervropati, en tilstand der nervene ikke fungerer som de skal. Signalene som sendes går tregere, og prosessen er delvis ødelagt. Når Lars går må han konsentrere seg for å ikke falle. Er det for langt får han krampe i leggene, og må hvile. I tillegg har han problemer med hukommelsen – tiden frem til han fylte 30 år er helt klar, men etter det er det mange sorte hull.

«Hjerneslag var aldri noe jeg tenkte på. Jeg trodde det var sånt som skjedde med gamle mennesker», sier Lars. Ca. 1 000 nordmenn får slag hvert år, og Ajmi bekrefter at eldre er spesielt utsatt. Likevel kan personer i alle aldersgrupper rammes, og en femtedel av pasientene er under 60 år. Høyt blodtrykk, diabetes, høye kolesterolnivåer og røyking er faktorer som øker risikoen for hjerneslag. Dersom en først har hatt et hjernedrypp eller hjerneslag, er sannsynligheten også større for å få det igjen.

Med god rehabilitering er det mulighet for å bli bedre etter et hjerneslag, og de første månedene er viktige. Nevrologisk avdeling ved SUS tilbyr tverrfaglig behandling, og alt ettersom hvilke ettervirkninger en får kan både logoped, ergoterapeut, fysioterapi og prest, sammen med leger og sykepleiere, være en del av denne. «Målrettet opptrening av pasientene gjør at mange blir mye bedre. Selv om de ikke alltid blir helt friske, prøver vi å gå dem høyest mulig livskvalitet i tiden etterpå», sier Ajmi. Selv hadde Lars gode opplevelser på sykehuset, og sier han ble imponert over helsepersonellet. Han fikk en operasjon for å bedre blodgjennomstrømningen i bena, og tre timer rehabilitering om dagen etter hjerneslaget, men er likevel en av dem som fikk vedvarende plager. Nedturen var heller ikke over.

Det slo ned i meg, et ønske om endring

Lars ble sykemeldt i et halvt år etter hjerneslaget, men etter bare to måneder tilbake i jobben på trykkeriet innså han at det ikke var mulig å fortsette. Maskinen han jobbet ved var tretti meter lang, og det ble for tungt å gå raskt frem og tilbake. Etter nesten 40 år i arbeidslivet og med tre svennebrev innen grafisk, ble Lars uføretrygdet.

Da også samboeren gikk bort i 2017, nådde han bunnen. Han begynte å drikke. Mistet lappen på grunn av ruspåvirket kjøring. Da han heller ikke hadde noen jobb å gå til, forsvant strukturen i hverdagen. «Det var helt fullstendig jævlig. Hun var min store kjærlighet, og uten arbeid ble hverdagen helt meningsløs», sier Lars. Stemmen er nesten kvalt, og ansiktet anstrengt.

«Jeg kan heller ikke forklare hva som skjedde den dagen livet skulle snu igjen», sier Lars tankefullt. Han satt i en taxi på vei til Madla for å kjøpe mer rødvin på vinmonopolet. Taxisjåføren stoppet utenfor, men det var som om noe plutselig endret seg i hodet til Lars. «Kjør meg til legevakten» hadde han sagt.

«Jeg møtte en klok lege. Han hørte på meg, og forstod at jeg stod i en virkelig livskrise. Jeg hadde ikke klare selvmordstanker, men akkurat da kunne hva som helst ha skjedd. Hadde han bedt meg reise hjem og ta to paracet aner jeg ikke hva jeg hadde gjort, men det gjorde han ikke», sier Lars. Nå er følelsene på overflaten.

Fra legevakten ble han kjørt med ambulanse rett til Stokka sykehjem, der han ble plassert i avdelingen for øyeblikkelig hjelp. Her tilbrakte Lars flere uker. Han gikk opp i vekt, og sakte, men sikkert begynte livet å se bedre ut. Hunden Kompis fikk også være med, også da Lars ble videresendt til Karmsund ABR-senter, som tilbyr tverrfaglig og spesialisert rusbehandling.

«Tiden på Stokka Sykehjem og på Karmøy var veldig fin. Det hjalp meg enormt. I dag er jeg kjempemotivert – jeg innfinner meg ikke lenger med å bare sitte i rullestolen. Jeg jobber målrettet, og har en plan», smiler Lars.

Øvelse gjør mester  

I dag bor Lars i en leilighet på Kristianlyst. Han går til fysioterapi to ganger i uken, på Fysioterapiklinikken på Mariero, som er etablert av Marte Jannecken Birkemo Årsland. Hun er utdannet fysioterapeut, og har flere års erfaring også fra Universitetssykehuset i Stavanger. Årsland er opptatt av å være bevisst på sammenhengen mellom holdninger, tanker og følelser, og bruker dette i behandlingen av sine pasienter.

«Det som er viktig med treningen til Lars er å ha fokus på det helhetlige. Formen må være god, og vi må trene stabilitet, kjernemuskulatur og balanse. Alt er med på å påvirke en bedre funksjon i kroppen», forklarer hun. Lars gjennomfører motivert øvelsene han blir satt til, og tar til seg rådene Marte Jannecken kommer med. Det stå opp, kle på seg og reise bort for å få trent er ekstra motiverende.

Lars, som tidligere var aktiv både inne alpint og annen idrett, kjenner på at han ikke lenger er i samme form som før. Spesielt etter at han fikk scooteren gikk det nedover med fysikken – det gjorde vondt å gå, så da ble han sittende.

«Nå heier folk på meg, både Jannecke og legene ved sykehuset. Jeg er egentlig ikke skrudd sammen for et liv der jeg kun sitter på baken», sier Lars. Han og Marte Jannecken har satt konkrete mål. Et av dem er å klare og gå 10 000 skritt på en dag. Det skal han klare innen 17. mai neste år.

«Når signaleffekten er borte slik som ved nevropati påvirker det alt, og selv om vi ikke nødvendigvis kan kurere nevropati, kan vi forbedre situasjonen betraktelig. Vi kan bremse utviklingen, og med god funksjonell trening er spesifikk, men samtidig helhetlig trening, kan vi  kompensere for symptomene.  Dette krever gjennomføringsevne for dem det gjelder med god veiledning og motivasjon», forklarer Marte Jannecken.

Å starte livet på nytt

Noen dager senere lager Lars kaffe hjemme i leiligheten. Kompis ligger på skinnsofaen, omringet av flere gummiballer i ulike størrelser og farger. Det er som om litt av fortiden ligger på spisebordet – det er overfylt med verktøy, for Lars har ryddet i boden. På TV-en spilles en musikkvideo. Den viser en moderne klubb, kanskje i et TV-tårn, som spiller tekno- og deep house-musikk. Litt av minnene fra Aker Brygge dunkes ut av høytalerne.

«Jeg har en plan til, og håper jeg klarer det innen høsten. Jeg vil gjerne få meg en deltidsjobb!», smiler Lars. «Jeg savner en jobb med hyggelige kollegaer og det sosiale samværet, og ikke minst savner jeg å gjøre nytte for meg. Jeg savner det å bruke hodet, støte på problemer som jeg må løse, og mestringsfølelsen når jeg klarer det», sier han. Lars har alltid likt å stå opp tidlig om morgenen og jobbe til sent på kvelden, være sliten og tjene sine egne penger. Ambisjonene er ikke like høye som de var før i tiden, men han smiler lurt og sier: «jeg har faktisk en drømmejobb: å kjøre skurtresker eller tråkkemaskin!».

Med ivrig stemme beskriver han hytten han hadde på fjellet før i tiden, og at han om kveldene telte tråkkemaskiner i slalombakken.

«Tenk å få sitte der i 20 kuldegrader, midt på natten og omringet av snøtunge grantrær. Du kan se elg og rådyr og høre på så høy musikk du vil. Det må være drømmen, altså», sier han bestemt, og legger til at i en slik jobb spiller det ingen rolle om han er dårlig i bena.

Kristian Fredrik Ronold, tidligere psykolog ved avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved SUS, sier at det betyr mye for mennesker å ha en fast struktur i hverdagen. Han har jobbet med slagpasienter i mange år, og for mange av dem var hovedmålet å komme tilbake i arbeid.

«Noen identifiserer seg veldig mye med jobben. Den betyr nesten alt. Det er først når hverdagen forsvinner at en ser hvilken verdi den egentlig har», sier han. Spesielt de som har mange år igjen av arbeidslivet kan oppleve tapet av jobb som spesielt tungt. Det gjelder ofte å finne løsninger som tilpasser arbeidet til den førligheten pasienten har etter hjerneslaget. Avdelingen han jobbet ved hadde ansvar for rehabilitering i den subakutte fasen, altså over noe lenger tid. Ofte var de med på møter med arbeidsgiver for planlegging og tilrettelegging.

«Det handler om hele pasienten, og det å ha god livskvalitet er viktig», slår Ronold fast. Etter en større forandring i fysisk helse kan mange også oppleve psykiske problemer. Ca. en tredjedel får depresjon eller angstplager, og mange kan føle seg ensomme.

«Vi er sosiale vesener, og mange har nettverket sitt knyttet opp mot jobben. De som hadde andre interesser og hobbyer før de fikk hjerneslag klarte seg ofte bedre i ettertid», sier Ronold, og legger til at de ofte anbefaler at pasientene benytter seg av ulike tur- eller aktivitetsgrupper. Det å snakke med andre i samme situasjon kan også ha stor betydning.

Lars, som alltid har vært sosial og utadvendt, kjenner selv på savnet etter gode, intellektuelle samtaler. Det er ikke lenger like lett å komme seg inn til byen for en øl med bekjente, eller andre sosiale sammenkomster. For Lars er det enda for langt å gå til bussholdeplassen, og å ta taxi blir for dyrt i lengden. Heldigvis har han hunden Kompis, som har vært hans beste venn og støtte i mange år.

«Jeg har det vel ikke egentlig så bra i dag. Det å sove lenge og slippe vekkerklokke er fint i en kort periode, men ikke år etter år. Det er derfor jeg ønsker å gjøre noe med det. Fastlegen min kaller meg en gul badeand – jeg blir dyttet under vann, men spretter alltid opp igjen!», avslutter Lars. Igjen har han det samme, lure smilet.

Lars treffer du: Tlf.: 9388 1712 eller email: lars@yellowfloor.no