I vinter har Marita solgt fisk og reker for en annen Oslo-båt, «Pelikan», men i dag hjelper hun til på «Fjordgutt» igjen slik hun gjorde i sommer.

Hun har alltid hatt pene negler. Så ble hun fisker

På Rådhuskaia i Oslo ligger «Fjordgutt» og dusjer seg i lav desembersol. Frosten har bitt tak, men her går folk rundt varmt kledd i kjeledresser. På ryggen står det UngNorge.

Jan Hansegård kommer tuslende langs kaia, lurer på om de har sild i dag. Salget starter klokken sju. Nå er den litt over ti og de er utsolgt, dessverre. Han får med seg noen reker i stedet.

Marita Unnisdotter (24) spør om hunden, Persi, får smake ei råreke. 14 måneder gamle Persi lukter nysgjerrig, men spytter skalldyret ut, selv etter at hun har skrelt den for ham.

– Han liker kokereker, forteller Jan Hansegård med en latter og takker for rekene.

Å stå opp om morgenen

– Du får ikke ferskere fisk enn dette, sier Marita og ser ut på fangsten.

I et halvt år har hun vært involvert i et prosjekt gjennom UngNorge og UngOslo. Det er et prosjekt for og med barnevernsbarn, der de tilbyr arbeidstrening og aktiviteter.

Da Philip Rasmussen og Joakim Gundersen kjøpte den 33 fot lange rekebåten «Fjordgutt» i fjor, var målet at fartøyet skal bli en opplæringsbåt for ungdom i hovedstaden. Slik inngikk de et samarbeid med UngOslo.

En velsignelse

Marita har jobbet frivillig med å dele ut mat og klær til hjemløse, og det var slik hun kom i kontakt med organisasjonen.

– Det er for og med barnevernsbarn. Jeg har vært i barnevernet selv, og det har vært en «blessing», må jeg si, å få være med å hjelpe, sier hun.

Kø fra klokken halv fem

Stadig er folk innom for å sikre seg en pose reker eller noen kilo fisk. I en balje ligger småfisk som øyepål og hvitting, fisk man ikke får kjøpt fersk andre steder. En kunde forteller at han koker dem og lager suppe på dem. Finnes ikke mørere fisk, slår han fast.

Alt som går i trålen selges. Det er ikke snakk om store kvantum, men de blir i alle fall solgt. Og interessen er stor fra kundene, forteller Marita.

– De står i kø fra halv fem om morgenen. De vil ha fisk det finnes lite av. Hva heter de igjen, Joakim?

– Smørflyndre og gapaflyndre, svarer rederen.

I vinter har Marita solgt fisk og reker for en annen Oslo-båt, «Pelikan», men i dag hjelper hun til på «Fjordgutt» igjen slik hun gjorde i sommer.
I vinter har Marita solgt fisk og reker for en annen Oslo-båt, «Pelikan», men i dag hjelper hun til på «Fjordgutt» igjen slik hun gjorde i sommer.

Brå start

Marita ble involvert i UngOslo i april i år. Båtlivet ga mersmak, og da Joakim Gundersen og Philip Rasmussen satte i gang prosjektet med reketråleren sin, spurte hun om å få være med.

– Vil du komme i morgen, spurte Philip henne.

Allerede, lurte hun og spurte om det passet å komme klokken ni. Det passet slett ikke. Oppmøte klokken sju, fikk hun beskjed om.

– Kødder du? spurte hun. – Da må jeg jo opp klokken fem.

Det virkelige livet

Han kødda ikke. Her kommet det virkelige livet, tenkte hun. Og heiv seg med. Siden sommeren har hun vært med på fiske i Oslofjorden, og i vinter står hun på Rådhuskaia grytidlig hver torsdag morgen for å selge fisk.

– Det har vært veldig gøy. Man kommer i kontakt med mennesker. Det er fysisk, og man er utendørs hele tida, oppsummerer hun første halvåret.

Bleik om nebbet

– Jeg var veldig sånn at man ikke skal skade noe som lever. Det ble et sjokk å drepe så mye fisk. Og så må man sløye dem også. Jeg var temmelig bleik i ansiktet, ler hun.

Hun kom over det når hun begynte å tenke på det som mat. Og så oppdaget hun at det er mange som liker fisk. For henne var det det verste hun visste. Philip ga henne beskjed: Du kan ikke selge fisk om du ikke har prøvd å smake, og ba henne prøve seg på en reke.

– Og det er jo veldig godt, sier hun i dag.

Neglestell gikk over bord

Man kan ikke være redd for å bli skitten på hendene om man skal være fisker, slår Marita fast.

– Var du redd for det før?

– Jeg jobbet jo med hudpleie og massasje. Jeg har alltid hatt pene negler, sier Marita med en liten latter.

Hun viser frem hendene. De ser ikke så ille ut, er konklusjonen.

– Noen kutt og litt tørt. Dette er seien. Det går bare ikke bort, sier hun og peker inni håndflaten der man kan ane litt grått.

Marita Unnisdotter har fremdeles velstelte negler, men ikke like fine som før hun begynte å sløye fisk.
Marita Unnisdotter har fremdeles velstelte negler, men ikke like fine som før hun begynte å sløye fisk.

Tro på torgfisket

Joakim Gundersen har en marina og ønsker å bygge den opp, tilby båtpuss og småreparasjoner. Ha en havn å fiske fra. Men planene er langt frem, og han innrømmer at de er avhengig av offentlig støtte.

– Vi trenger penger for å sette dette i system. Vi må ta det på sikt, sier han.

– Men jeg har tro på torgfisket og at det er større muligheter i fjorden her. For ungdom er det vanskelig å komme inn i fiskeriet. På sikt håper vi å gjøre det lettere. Få småbåter og legge til rette for at folk får solgt fisken.

Vil bli fisker

Forrige gang Marita var med skipperen begynte hun å lære å bøte trål. Sånt er greit å kunne. Hun har lyst til å bli fisker, for det er jo så gøy.

– Når man er alene, er det slitsomt. Da må man fiske, sløye, sortere og så måman tidlig opp dagen etter og selge. Det hadde vært lettere med flere på båten, sier hun.

Fiskeri som springbrett

Og det er det Joakim og Eivin Sundal i UngOslo vil få til. To losskøyter gir allerede arbeidstrening til barnevernsbarn. Nå håper de å utvide «Fjordgutt»-prosjektet. En fisker kan saktens leve av «Fjordgutt» alene, men den gir ikke rom få å ha med noen.

– Vi mener dette er bra arbeidstrening for alle typer mennesker. Også for de som har hatt det vanskelig, sier Joakim.

Han forteller at han selv så vidt det var kom seg gjennom siste året på ungdomsskolen. Etter det var han fisker frem til han var 25.

– Jeg har ingen utdanning. Dette var mitt springbrett, sier han. – Jeg tror det er vanskeligere nå enn for 25 år siden å ikke være helt A4 og dette utenfor. Fiskeriet har rom for de som er litt annerledes, mener han.

Reder på «Fjordgutt», Joakim Gundersen, var fisker frem til han var 25 år. Nå er han reder på land.
Reder på «Fjordgutt», Joakim Gundersen, var fisker frem til han var 25 år. Nå er han reder på land.

Ekstremt vellykka

Planen er å få kjøpt en større båt og kunne ha med seg flere barn og unge ut på sjøen. De har troen på at fiskeri kan være veien inn for mange ungdommer som kanskje ikke har så lett vei inn i arbeidslivet. Slik kan de også sikre rekrutteringen til fiskeryrket i Oslofjorden, og da er det bra å ha Marita med på laget.

Hun var kanskje litt treig om morgenen før, husker Joakim. Men nå er det full fres.

– Det er kjempemotiverende. Hun har vært ekstremt vellykka, slår han fast.

Fra venstre: Reder Joakim Gundersen, leder i UngOslo, Eivin Sundal, Marita Unnisdotter og skipper Lars Wessel.
Fra venstre: Reder Joakim Gundersen, leder i UngOslo, Eivin Sundal, Marita Unnisdotter og skipper Lars Wessel.

Lars Wessel er innleid som skipper på «Fjordgutt» i vinter. Han hadde ingen erfaring fra før, men kunne kjøre båt. – Det er hardt arbeid. Men det er en fin frihet i å holdes på for seg selv, sier han.
Lars Wessel er innleid som skipper på «Fjordgutt» i vinter. Han hadde ingen erfaring fra før, men kunne kjøre båt. – Det er hardt arbeid. Men det er en fin frihet i å holdes på for seg selv, sier han.